Da jeg våknet i dag, hadde jeg virkelig lyst til å slå ned en nazist

This article was originally published on 17 August 2017 in English, on Camara's Facebook page: Read article on Facebook. Norwegian translated version below English version.


When I woke up this morning I really wanted to punch a nazi.


A Nazi, or the alt-right or the white supremacists, or nationalists, or neo-fascists, or whatever they choose to call themselves these days.


I was 13 years old when Benjamin Hermansen was murdered for looking just like my brother.


I was 14 years old when I was beaten up at a house party and had a group of “angry young disenfranchised white men“ standing over me debating whether they should tie my legs to a car and drive it down the road to see how much a nigger could take. They never found out. A neighbour called the cops, a friend called her brother. I was black out drunk and don't remember a thing, it took me months to find out what really had happened.


I was 15 when I got used to just hanging out in the kitchen if the Vigrid boys were in the living room, or out in the backyard if the Vigrid boys where in the kitchen, because they too were invited to all the parties I was invited to. When I tried to talk to my friends about it I was told it would be too awkward because everyone knew everyone and why couldn't we all just get along? As long as I didn’t provoke them, I’d be fine.


I was 17 years old when my boyfriend threw me behind a bush in the prison park in Grønland while we were building snowmen, because a group of bootboys where walking past us, and he told me to stay down, just so we wouldn’t get any trouble.


I was 19 when I ran into a Gucci store in Belgrade to seek refuge because the skinheads were marching in the streets with the cops protection, and when they saw me they pretended to chase me. And even though it was probably a jest on their behalf, I spent almost twenty minutes in the dressing room with heart palpitations choking back my tears.


A little over two weeks ago The Nordic Front marched trough Kristiansand.


Eleven days ago around twenty right extremists stormed the Stockholm Pride Parade.


Four days ago a woman was murdered in the US while protesting Nazis. Nazis, that in an interview given the day before said that they were looking to the Nordic Front for inspiration. Yes, the same Nordic Front that just marched through Kristiansand.


I'm a queer, black woman and I must admit that I’ve been finding it increasingly hard to find the words to openly and democratically debate an ideology that is rooted in my oppression. I’ve played 186 performances talking about this. I’ve sat patiently down and discussed this with students and teachers alike. And this summer I’ve been so fucking tired. To the bone. I couldn't even be bothered to reply to the students who wanted to keep the conversation going. So I kind of patted myself on the back and decided that maybe I had done enough for now. That it wasn’t my responsibility to convince people of my worth or my humanity anymore. Let someone else do it. Just reading the news felt like emotional assault. I decided to quit.


But when I woke up this morning I really, really, really wanted to punch a nazi. Like, I wanted to run out into the middle of the street and yell


"Yo, nazis, where you at? I'm here to fucking punch you in the face, so come at me, fatherfuckers!"


I sat down and I wrote this text instead. And then I started writing on a new art application. And another one. And I'm publishing this on Facebook because next week I'll probably be tired again. And scared. I’m writing this to remind myself that I didn't run out of words. To promise myself that from here on out everything I do will have to be louder than their hate and their violence. And that every inch of all the spaces they want to eradicate us from; I will cover in fucking black and brown rainbow glitter.


Summer is officially over. Yours should be too.


--------------------------------------------------------------------------------


Da jeg våknet i dag, hadde jeg virkelig lyst til å slå ned en nazist.


En nazist, eller alt right-bevegelsen eller white supremacist-bevegelsen, eller neofascistene eller hva nå enn de velger å kalle seg i disse dager.


Jeg var 13 år da Benjamin Hermansen ble drept for å se ut som broren min.


Jeg var 14 år da jeg ble banket opp på fest og en gjeng med «sinte, unge, mistilpassede hvite menn» sto over meg og diskuterte hvorvidt de skulle binde fast beina mine til en bil og kjøre ned gata for å se hvor mye en neger tålte.


Det fant det aldri ut. En nabo ringte politiet, en venn ringte broren sin. Jeg var stupfull og husker ingenting. Jeg brukte måneder på å finne ut hva som egentlig hadde skjedd.


Jeg var 15 da jeg ble vant til å henge på kjøkkenet hvis Vigrid-gutta var i stua, eller ute i hagen hvis Vigrid-gutta var på kjøkkenet, fordi de var invitert til alle de samme festene som meg. Da jeg prøvde å snakke med vennene mine om det, sa de at det ville bli for ubehagelig, fordi alle kjente alle, og hvorfor kunne vi ikke bare komme overens alle sammen? Så lenge jeg ikke provoserte dem, kom det til å gå bra.


Jeg var 17 år da kjæresten min dyttet meg bak en busk i Fengselsparken på Grønland mens vi bygget snømenn, fordi noen fra Boot Boys gikk forbi oss. Han sa jeg måtte gjemme meg, så vi ikke fikk noe bråk.


Jeg var 19 da jeg løp inn i en Gucci-butikk i Beograd for å søke dekning fordi skinheadene marsjerte i gatene med politiets beskyttelse, og da de så meg lot de som om de jaget meg. Og selv om det sikkert bare var en vits fra deres side, tilbrakte jeg nesten tjue minutter i prøverommet, med hjertebank, mens jeg kvelte gråten.


For litt over to uker siden marsjerte Den nordiske motstandsbevegelsen gjennom Kristiansand.


For elleve dager siden stormet tjue høyreekstremister Stockholm Pride.


For fire dager siden ble en kvinne drept i USA mens hun protesterte mot nazister. Nazister, som i et intervju dagen før sa de ble inspirert av Den nordiske motstandsbevegelsen. Ja, den samme nordiske motstandsbevegelsen som marsjerte gjennom Kristiansand.


Jeg er en skeiv svart kvinne, og jeg må innrømme at jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å finne ord for å åpent og demokratisk diskutere en ideologi som er basert på undertrykkelsen av meg.


Jeg har hatt 186 opptredner hvor jeg har snakket om dette. Jeg har satt meg tålmodig ned og diskutert med studenter og lærere.


Og denne sommeren har jeg vært så jævlig sliten. Til beinet. Jeg har ikke engang giddet å svare studenter som ville holde samtalen igang. Så jeg liksom bare klappet meg selv på ryggen og avgjorde at jeg kanskje hadde gjort nok for nå. At det ikke var mitt ansvar lenger å overbevise folk om at jeg har en verdi og menneskelighet. La noen andre gjøre det. Bare å lese nyhetene føltes som en følelsesmessig angrep. Jeg bestemte meg for å slutte.


Men da jeg våknet opp i dag, hadde jeg virkelig, virkelig lyst til å slå ned en nazist. Jeg ville løpe ut og stelle meg midt i gata og rope «Hei, nazister, hvor er dere? Jeg har kommet for å føkkings slå dere i trynet, så kom og ta meg, pappapulere!»


Istedet satte jeg meg ned og skrev denne teksten. Og så begynte jeg å skrive på en ny kunstsøknad. Og en til. Og jeg publiserer denne teksten fordi jeg sannsynligvis kommer til å være sliten igjen neste uke. Og redd. Jeg skriver dette for å minne meg selv på at jeg ikke gikk tom for ord. For å love meg at herfra må alt jeg gjør lyde høyere enn deres hat og vold. Og at hver tomme de prøver å fjerne oss fra, skal jeg føkkings dekke med svart og brunt regnbueglitter.


Sommeren er offisielt over. Det burde din også være.

© 2019 Camara Joof