Jeg er norsk

This article was originally published on 21 September 2019, in Dagbladet: Read article on Dagbladet


I min første helgekommentar i Dagbladet, som var på trykk for et par uker siden, skrev jeg om grenselandet mellom ytringsplikt, ytringsfrihet og ytringsfrykt, og hvor redd jeg har blitt for å delta i den offentlige debatten, til det punktet at jeg har begynt å trekke meg.


Responsen var overveldende, og jeg fikk en rekke tilbakemeldinger, de aller fleste var så positive og varme at jeg kunne roe pulsen og slippe litt av frykten som jeg prøvde å adressere. Herlighet, folkens, takk!


Og så kom selvfølgelig den samme gamle tralten om at hvis jeg var så utakknemlig og misfornøyd med å få bo i Norge, så kunne jeg vær så god dra tilbake dit jeg kom fra, eller bare holde kjeft.


Det er selvfølgelig ikke første gangen jeg har hørt utsagn som dette, og garantert ikke den siste. Disse kommentarene var heldigvis i mindretall, og jeg ble oppriktig rørt av den støtten og rausheten jeg fikk av totalt fremmede som sto opp for meg på Internett. Men i møte med å skulle forsvare meg i den debatten – om man kan kalle det en debatt – så møtte vennene mine og mange av dem som sto opp for meg seg selv litt i døra.


Jeg møter meg selv der støtt og stadig. For det er så innmari enkelt for meg å avvæpne den replikken: Dra tilbake dit du kom fra.


Jeg er norsk.


I passet mitt står det fødested Bodø, Norge og ikke fødested Ukjent, eller fødested Gambia, Gambia. Når folk ber meg dra tilbake dit jeg kommer fra, så kan jeg svare at luftfuktigheten i Nordland ikke er den ideelle for håret mitt, så jeg holder meg til Østlandet inntil videre, og slenge på en emoji hvor jeg lakker neglene. Når folk påpeker at jeg ikke er etnisk norsk, kan jeg slenge tilbake at jeg er mer etnisk norsk enn kong Harald, for jeg har en besteforelder på den ene siden som er født i Norge, og det har ikke han, men at det kanskje ikke var det de mente?


Jeg er så norsk at da jeg var liten, solgte jeg og en venninne små figurer vi hadde lagd av kongler for 10 øre på gata. Og 10-øra hadde gått ut av produksjon, så folk måtte gi oss 50 øre (som ikke tilfeldig var prisen på en Bugg-tyggis), og festet til utstillingsbordet vårt med konglefigurene og blomstene vi hadde stjålet fra naboens hage, hadde vi et skilt hvor det sto: «Overskuddet går til sultne barn i Afrika og Norges ski-håp Bjørn Dæhlie».


En gang kom en mann bort og sa at han ville kjøpe to figurer for 1 krone, uten å prute, men at han helst så at pengene gikk til oss selv eller til alle de sultne barna i Afrika, for Bjørn Dæhlie trengte faktisk ingen hjelp, han hadde mer enn nok fra før. Og da sa jeg at han ikke fikk lov til å kjøpe noen ting fra oss, fordi han snakket stygt om Bjørn Dæhlie. Og dét gjorde man bare ikke.


Jeg er norsk, men jeg er ikke hvit. Og det er derfor debatten kjører. Og mens den kjørte, satt jeg med den ugne følelsen av at jeg kan forsvare meg så uendelig mye lettere enn andre debattanter, enn andre brune nordmenn og borgere i Norge som får den samme usaklige kritikken som jeg får, fordi mammaen min er hvit.


For det er det etnisk norsk betyr i all virkelighet. Hvit. Og det er det den plutselig handler om, min nærhet til hvitheten, mitt såkalte blodsbånd til Norge. Det er et soleklart fortrinn i dagens offentlighet. Den gir meg og andre en mulighet til å parkere debatten, men når vi gjør det, går vi med på idiotenes premisser: at ikke absolutt alle borgere i dette landet har rett til å kritisere det norske demokratiet og delta i samfunnsdebatten. Uavhengig om de er født her. Uavhengig av hvor lenge de har bodd her, eller hvor besteforeldrene deres er født. Det at jeg er født her, burde ikke være et verdifullt argument, fordi motargumentet i seg selv er verdiløst. Grunnpremisset er udemokratisk.


Men det er kinkig. For, når man ofte kan føle at man har brukt hele oppveksten på å insistere på sin egen norskhet – at jeg eier den, at jeg hører til her med all selvfølgelighet – da blir man banalt glad når fremmede mennesker på nettet bekrefter nettopp det overfor folk som mener at jeg aldri vil gjøre det.


Det kan være så latterlig fint å få beskjed om at du hører hjemme, at du er en del av et vi. Men gleden av å slippe inn i fellesskapet er litt skitten, når du vet at det fortsatt står andre utenfor.


Så hjertelig takk for støtten, men nei takk til premisset. For norskhet, hvithet og tilhørighet er tre ulike ting. Samtalen om dem, som alle andre samtaler, har vi alle like stor rett til å delta i, uavhengig hvor folk måtte komme fra.

© 2019 Camara Joof