Norsk slavehandel - Flaut

This article was originally published on 11 February 2020, in Dagbladet: Read article on Dagbladet


Jeg har brukt mye av de siste tre årene av karrieren min på å dykke ned i nordisk kolonihistorie. Jeg bruker mye tid på å lete etter artikler og doktorgradsavhandlinger om de dansk-norske koloniene.


Jeg leser skipsmanifester om de over 110 000 slavene Danmark-Norge kjøpte og fraktet fra Ghana (da kalt Gullkysten) til sukkerplantasjene våre på St. Thomas, St. Croix og St. Jan.


Jeg leter etter informasjon om sukkermøllene i Trondheim, Bergen og Halden, der de raffinerte produktene fra slavearbeidet. Jeg prøver å følge pengene.


Under et arrangement i Oslo ble jeg intervjuet på scenen. Vi snakket om hvilke funn jeg hadde gjort om Norges involvering i den transatlantiske slavehandelen, og hvordan jeg har planlagt å bearbeide det kunstnerisk. Etterpå kom en dame bort til meg, som var oppriktig opprørt. «Hvorfor i all verden vil du dra Norge gjennom søla på denne måten her?» spurte hun. «Hvorfor ønsker du å skitne til minnet til Ludvig Holberg?»


For min egen del var det største sjokket da jeg fant ut at den norske dramatikeren og humanisten Ludvig Holberg investerte formuen sin i et slavekompani. Jeg ble helt satt ut. Jeg følte meg jugd til, lurt. Som en ungdom som drev med teater har jeg spilt i ganske mange Holberg-oppsetninger. Jeg har skrevet oppgaver om ham, tekstanalysert «Erasmus Montanus» og «Jeppe på Bjerget» på ungdomsskolen og videregående, og jeg hadde en eitrende forbanna følelse av at noen, en eller annen lærer, burde ha fortalt meg at Ludvig Holberg syntes det var greit å kjøpe og selge kropper som så ut som familien min sine kropper. Jeg følte at jeg burde ha visst dette mens jeg jeg resiterte «Mor Nille».


Jeg syntes det var flaut at jeg ikke visste.


Jeg bodde i København i fem år, og det var i arbeidet mitt der at jeg først ble var på skandinavisk kolonialisme, utenfor Sápmi og Grønland. Den versjonen av historien hvor Danmark stort sett hadde skylda alene for Danmark-Norges handlinger, er ikke like populær der som her på berget. Selv om historikere grundig har tilbakevist påstandene om at Norges tid under dansk styre var en «firehundreårsnatt», tok jeg meg selv i å ihuga forsvare nasjonen Norge, med en slags patriotisk selvrettferdighet som tok meg litt på senga.


Til å begynne med var jeg defensiv. For jeg tenkte at å anerkjenne denne delen av historien sa noe om hvem vi er som nasjon, hvem jeg er som nordmann. At det endret posisjoneringen min til min fars familie i Vest-Afrika. Så landet jeg på at det burde det jo gjøre. Spesielt hvis vi velger å ikke huske. Om vi velger å ikke vite.


Nå mener jeg ikke at vi skal slutte å sette opp Ludvig Holberg på norske teaterscener. Jeg mener vi kan sette ham opp, og samtidig ha et kritisk blikk på vår egen historie. Å se Norge i en global sammenheng vil bare gi oss et bredere perspektiv. Vi burde ikke ta historien innover oss kun for å drukne oss selv i dårlig samvittighet. Jeg tror ikke det er spesielt produktivt å gå rundt med skyldfølelse over en fortid utenfor vår kontroll.


Når vi snakker om hvordan verden henger sammen i dag styrer samtalen likevel raskt over til den påvirkning andre koloniale stormakter har og har hatt på verden. Det gjør det enkelt å avfeie de globale utfordringene vi sitter med i dag, for eksempel knyttet til migrasjon, som irrelevante for den norske debatten, utover at vi kjenner trykket på grensene våre. Vi anser ikke vårt eget land som delaktig. Når vi skriver oss selv ut av historien, klarer vi ikke å se sammenhengen mellom vår egen rolle og at økonomiske flyktninger kommer til Europa i dag. De er her fordi vi var der. Reelle mennesker drukner, akkurat nå, på vei til Europa.


Det å se nærmere på Norges rolle i verdenshistorien vil gi oss nye perspektiver på hvordan den globale økonomien henger sammen i dag, og noen av årsakene til økende migrasjon. Det er ikke tilfeldig. Om det gjør vondt?


Ja.


Da jeg snakket med den opprørte kvinnen etter arrangementet i Oslo, prøvde jeg å forklare henne at dette ikke var noe jeg gjorde mot henne, eller mot Norge. Jeg kommer ofte tilbake til den samtalen mens jeg roter rundt i bibliotekene i København og later som om jeg er akademiker. «Hva med de arbeiderklassenordmennene som døde av malaria nede i Ghana, du bryr deg kanskje ikke om å skrive om dem?» spurte hun meg.


Der tok hun meg. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å skrive om deres historier. Nå har jeg, om ikke annet, nevnt dem her, for vi burde vite om dem og.


Vi burde ville vite.


Norge eksisterer ikke i et vakuum, vi er en del av verden vi og.

© 2019 Camara Joof